FØRSTE DEL: SYKDOM FRA ET ANNET PERSPEKTIV

I: Å føle

Her er jeg altså, mer enn tre tusen kilometer hjemmefra. For to døgn siden, klokken halv seks om morgenen, gikk jeg på flyet for å dra til det solfylte Syd-Frankrike. Tre uker borte fra praksisen i Holland. I tre uker skal jeg skrive ned mine tanker og teorier om de syke og de friske, utviklet gjennom de siste ti årene. Tanker og teorier jeg har anvendt både på meg selv og på pasientene mine i disse årene. De har gitt den håpløse pasienten mulighet til å gjenoppta et liv i frihet, og den friske muligheten til å bruke sine evner maksimalt. Og de har hjulpet meg til å holde det gående alle disse årene, til tross for et umenneskelig arbeidstempo – et tempo påtvunget meg utenfra, fordi stadig flere henvender seg for å få hjelp.

Jeg tror alle har en særskilt oppgave i livet, og dette er min oppgave. Men jeg har også en rett – nei, en plikt – til å bevare likevekten, slik at jeg også kan bruke mine muligheter maksimalt. Så langt har jeg klart nettopp det ved å følge de samme tankeprosessene og teoriene som har hjulpet så mange av pasientene mine til å gjenvinne sin frihet. Jeg fungerer jo ikke annerledes enn noen av dem, til tross for at vi alle er forskjellige og enestående.

Flyet var fullt, proppet med folk som alle hadde sine forventninger til reisen: turister, forretningsfolk, pensjonister som skulle tilbringe vinteren i syden, IT-eksperter på vei til en kongress og fremmedarbeidere som skulle på besøk i hjemlandet.

Finnes det et nøkkelord som kan beskrive alle disse enkeltmenneskene? Går det an å finne et grunnmønster i deres handlinger, på tvers av alle individuelle talenter og

erfaringer? Kan noe sies om deres fremtid, deres helse og adferd i årene som kommer? Hva kan de gjøre for å holde på sin frihet og uavhengighet? Hvordan kan de bevare sin fysiske og mentale sunnhet? Disse spørsmålene vil jeg prøve å besvare i denne boken. Jeg har tre uker på meg, og to dager er allerede gått uten at jeg har prestert noe som helst – jeg ble smittet med et virus rett før avreisen. En simpel forkjølelse, men ille nok til at tankene stopper opp, hodet kjennes som det er tettet igjen og all bevegelse gjør vondt.

Den hemmer deg fysisk og mentalt, fordi funksjonen din avhenger av kroppen. Men skylden er min egen, jeg var et lett bytte etter disse siste ukene. Jeg måtte forberede turen, jeg måtte ta imot ekstra pasienter fordi praksisen skulle stenges i tre uker, og jeg bygget opp mye spenning i kroppen med tanke på hva jeg nå skal prestere. Etter i årevis å ha forklart folk hvordan det unike grunnlaget for å fungere optimalt ligger i en selv, er jeg nervøs likevel.

For nå gjelder det å finne et språk som skal være forståelig for mange slags mennesker samtidig. Og jeg skal prøve å nå mennesker som, av frykt for seg selv, foretrekker å dytte vekk alt som er nytt.

For nye tanker betyr at du må komme i bevegelse igjen. Mange mennesker har stivnet i frykt for sin egen frie vilje og sine frie valg, og ser ut til å ønske at det skal fortsette å være slik. Og likevel vet alle at nettopp denne stivheten fører til at muren brekker. Det må alltid finnes bevegelse. En struktur uten fleksibilitet vil bryte sammen. Alle kjenner elastisitetens prinsipp: Skipsmasten bøyer seg litt og brekker derfor ikke, en elastisk gummistrikk holder bedre enn en som er morken og stiv. Etter stormen reiser det myke strået seg, mens det mektige treet ligger veltet med røttene i været. Det samme gjelder mennesket: Det må finnes elastisitet. Men den mangler hos så altfor mange mennesker i Vesten. Folk stivner til under lover, regler og omgivelsenes forventninger.

Naturligvis må samfunnet ha regler – regler som gir rom for maksimal frihet, som tillater folk å være seg selv. For klarhetens og trygghetens skyld må regler være stive. Men mennesker må, fysisk og mentalt, være i bevegelse og bevare fleksibiliteten for å kunne tåle en trøkk, som masten, huset og strået.

Altfor mange mennesker har stivnet til på grunn av samfunnet. De lever ikke lenger innenfra, på grunnlag av sine egne følelser, men ut fra sin posisjon i samfunnet og etter samfunnets regler. De er bundet av forventningsmønstre påtvunget dem av andre, eller til og med av dem selv.

Resultatet er at de stivner til og blir fremmede for seg selv. Bevegeligheten blir borte, de ”bøyer” seg ikke etter hva som skjer med dem. De gjør motstand til de knekker.

Disse tankene ledet meg til en ny måte å nærme meg mennesker på, med deres sykdom og sunnhet, deres funksjon eller manglende funksjon. Tankene danner grunnlaget for en ny behandlingsmåte og rekker langt ut over det tradisjonelle helsevesenets verden. Det skal jeg prøve å vise i denne boken.

Hvordan kunne jeg finne på å gå i denne retningen, helt motsatt av hva utdannelsen min skulle tilsi? Hvorfor ønsket jeg å skape noe nytt i en profesjon der nesten all kreativitet er drept av kommersiell vitenskap? For jeg ser på medisinen som en kommersiell vitenskap. Det som teller er faktakunnskaper uten følelser. Jeg valgte den kreative tilnærmingen: en blanding av kunnskap og følelser. Jeg tror ikke valget var bevisst. Det fulgte av min natur, av mine sansninger, av alle inntrykkene jeg samlet gjennom flere år, som menneske, som lege og som observatør av mine omgivelser.

For 17 år siden begynte jeg som medisinsk rådgiver i den nederlandske trygdeetaten. I Holland har alle arbeidstagere sykeforsikring. Jeg var det som kalles en forsikringslege. Det var ikke vanlig å begynne i en slik jobb i så ung alder.

Kollegene mine var eldre spesialister på tampen av sin karriere. De hadde sett nok gjennom sine yrkesliv, de hadde behandlet nok pasienter, studert nok sykehistorier. En medisinsk rådgiver hadde en litt annen rolle – fokus var ikke på behandlingen, men desto mer på selskapets retningslinjer eller policy. Men jeg så på jobben min som et eget yrke. Som den unge legen jeg var, hadde jeg fordelen av bare å beskjeftige meg med den diagnostiske prosessen. Til hjelp hadde jeg øyne, hender og ører, og av og til et stetoskop og en reflekshammer for å kunne nå en konklusjon på kortest mulig tid.

En medisinsk rådgiver behøver ikke bry seg med behandlingsaspektet heller, det faller utenom hans arbeidsområde. Behandlingen tas hånd om av andre i den medisinske profesjon. I den tiden undersøkte jeg mellom førti og seksti mennesker i løpet av en vanlig arbeidsdag. Hvordan er det mulig å stille en rask diagnose under slike betingelser? Hvordan avgjør du om noen er syk eller ikke? Slike spørsmål stilte jeg meg hele tiden. Jeg så disse spørsmålene i sammenheng med folks arbeidsmiljø, deres sosiale forhold og sykehistorie. Det var kombinasjonen som fascinerte meg. En husmor med forkjølelse kunne for eksempel fortsette å fungere, kanskje ikke for fullt, men hun fungerte uten at det fikk samfunnsmessige følger, uten behov for økonomisk støtte, og uten at det for eksempel gikk ut over en fabrikk som skulle drive døgnet rundt.

Slik trente jeg opp et våkent øye for hva som foregår inni mennesker, og forsto lettere hvorfor de ikke fungerte i jobben

lenger. Jeg prøvde å forstå hva slags type jobb som kunne få en person til å bli hjemme fra arbeidet på grunn av forkjølelse, en annen kanskje på grunn av tretthet, og en tredje på grunn av ryggsmerter. Andre mennesker med de samme plagene, men med andre jobber, kunne holde det gående uten behov for å kaste inn håndkleet. Det måtte være en sammenheng mellom det enkelte menneske, plagene og forholdet til jobben. Eller det måtte være en sammenheng med hans sosiale miljø, familien, vedlikehold av huset eller kurset han fulgte på kveldstid eller i helgene. Vanligvis var det raskt gjort å snuse opp slike sammenhenger.

Når det gjaldt det medisinske, la jeg derimot merke til mye annet. Ofte traff jeg mennesker som hadde gjennomgått full utredning, men fortsatt var plaget med tretthet eller dårlig funksjon i en jobb de hadde trivdes godt i gjennom en årrekke. Med ett fungerte det ikke slik som før. Alle vanlige blodprøver og røntgenbilder var tatt, og konklusjonen var: ”Vi kan ikke finne noe galt, alt er i orden med deg, du innbiller deg bare ting, det må være psykisk.”

Men ved første øyekast kunne jeg ikke finne noen god grunn til at pasienten skulle ha psykisk betingede plager. Familien hadde det bra, og jobben bød på trivsel, suksess og mening. Men personen fungerte ikke ordentlig. Etter et par års tid ville en slik pasient gjerne dukke opp på kontoret igjen.

Plagene uten påviselige symptomer hadde nå utviklet seg til noe konkret: De hadde funnet en ondartet svulst i lungene. Dette var en gyldig grunn til å holde seg hjemme fra arbeidet, være syk. Pasienten hadde fått en diagnose, sykdommen var ”gyldig” og akseptert av samfunnet. Jeg så flere liknende eksempler gjennom mine år som medisinsk rådgiver.

I disse årene forsøkte jeg å finne en løsning på dette problemet: Glede og trivsel var borte, og ingen medisinsk forklaring kunne finnes. Hvordan kunne dysfunksjonen påvises konkret, før blodprøver og andre målemetoder kunne bekrefte at vedkommende var syk?

Dr Matya Sickesz` oppdagelser om ryggsøylen kom som en åpenbaring da hun innviet meg i sin ortomanuelle medisin. På et tidlig stadium, og lenge før noen symptomer opptrer, kan en påvise dysfunksjon i ryggsøylen og i dens bevegelighet. Ryggsøylen huser nerver, ryggmargen og deres forbindelser med hjernen. Nervene går fra ryggmargen ut til organene og kontrollerer muskler, arterier, vener og faktisk alt det kroppen – denne fantastiske fabrikken – har nytte av. En vurdering av ryggsøylen og bekkenet, som ryggsøylen hviler på, ble til stor hjelp i den diagnostiske prosessen som tar i bruk øyne og hender. Dette gjaldt ikke minst pasienter som hadde plager til tross for normale laboratorie- og røntgenfunn. Nedsatt funksjon i ryggsøylen kunne påvises ved enkle bevegelighetstester, utført ved hjelp av øyne og hender.

I nevroanatomien er hvert nivå av ryggsøylen kartlagt, og det er en enkel sak å gjenkjenne en dysfunksjon ett eller annet sted i kroppen, bare du ser hvor i ryggsøylen det er en blokkering. Dette var en side av saken.

Men jeg hadde flere spørsmål. Blant annet oppdaget jeg at mange pasienter med tegn på blokkering i ryggsøylen fortsatte å fungere tilfredsstillende uten plager. Men flere år senere kunne de plutselig få problemer som lot seg spore tilbake til nettopp denne blokkeringen.

Det måtte altså andre faktorer til for at symptomer skulle oppstå, ikke bare et traume som for eksempel et fall i trappen. Ut fra dette kom jeg til at psyken må utgjøre grunnlaget for det enkelte, enestående mennesket. En person har en blokkering i ung alder, men lever til åtti års alder uten noen gang å få symptomer. En annen får ubehag ved første tegn på en blokkering. Det måtte være noe mer enn bare en mekanisk feil i bevegelsesapparatet.

Kjennskap til det psykomotoriske systemet, det vil si psykisk kombinert med muskulær aktivitet, hjalp meg også å bli i stand til å gjenkjenne et menneskes dysfunksjon på et tidlig stadium. Men jeg var fortsatt ikke i stand til å svare på hvorfor folk kjenner ubehag, hvorfor de utvikler smerte i alle dens ulike ytringsformer. Det måtte være noe spesielt ved mennesket, noe som på et gitt tidspunkt bringer plagene til overflaten, sammen med den påviste blokkeringen.

I tillegg til å studere pasienter, kan en observere andre menneskers sosiale funksjon og personlige opptreden. Jeg gjorde en undersøkelse av profesjonelle sangere, skuespillere og dansere som gjennomførte den samme forestillingen dag etter dag. Det viste seg at uttrykket og innholdet varierte litt fra kveld til kveld. Hvorfor? Ordene, teknikken, koreografien var de samme. Og likevel skapte hvert enestående menneske et nytt uttrykk hver gang han eller hun opptrådte. Noen ganger bare så vidt merkbart, andre ganger med maksimal kreativitet.

Alle disse observasjonene overbeviste meg om at det må finnes noe enestående i hvert enkelt menneske – noe som ikke er statisk, men som endrer seg med tiden. Slik i dag, sånn i morgen.

For femten år siden oppdaget jeg en basis for dette mangfoldet av adferdsmekanismer. Jeg fant en måte å beskrive hvilke krefter som driver hvert enkelt individ, samtidig som han bevarer sin individuelle frihet og har sin egen, enestående fysikk og natur. Jeg var i stand til å nærme meg både syke og friske på en helt annen måte, og jeg så hvor det skortet lenge før vanlige medisinske tester var i stand til å påvise noe galt. Jeg kunne se symptomenes natur før pasienten selv kunne sette ord på plagene sine.

Da dette funnet: ett felles fundament for hvert enestående individs psyke – ble presentert for kollegene mine, reagerte de med vantro. Kunne det være mulig? Unike individer, og et felles fundament for hver enkelt menneskes unike psyke?

Men så snart jeg kunne avsløre noe av mysteriet ville de vite mer, og så snart de visste mer, ville de også prøve å bruke denne kunnskapen. En lege har å gjøre med enestående mennesker hele tiden, men tar likevel fellestrekkene i betraktning stadig vekk. Legen vurderer ryggsøyle, fysikk og anatomi. Han kjenner virvlenes riktige stilling og vet hvordan de bør se ut. Til tross for viktige individuelle forskjeller, er slike forhold ikke gjenstand for variasjon – omtrent på samme måte som når det gjelder leveren og magesekken.

Jeg håper å kunne påvise at psykens grunnlag utgjør en like anvendelig basis i medisinen, selv om hver og en er unik og har sin egen unike personlighet . På samme måte som et anatomisk trekk er psykens grunnlag konstant, uavhengig av forskjeller i høyde, vekt og hudfarge.

For å få denne teorien ned på papiret er jeg altså kommet til dette solfylte stedet, tre tusen kilometer hjemmefra. Jeg reiste riktignok frivillig, men hadde neppe noen gang gjort det uten den vedvarende oppmuntringen fra kolleger, politikere, ledere og venner. Alle er de etter hvert godt kjent

med teorien, men har gang på gang oppfordret meg til å skrive om den – hver enkelt av dem med sitt eget mål for øye. En av dem så muligheten til å overleve i en travel hverdag.

En annen så hvordan han kunne utvikle seg som leder. Andre igjen fikk hjelp til å holde seg på toppen som sangere, ballettdansere eller idrettsutøvere. Maleren så muligheten for å nå dypere i sitt kunstneriske arbeid, og politikeren ble mindre sårbar for angrep.

Men de sterkeste oppfordringene har jeg fått fra pasientene mine. Revmatikere som hadde lært å kontrollere sin smerte og aggresjon. Kreftpasienter som fikk kontroll over svulsten, eller oppnådde en slags balanse i forhold til den og derved fikk det lettere i livets siste fase. Og atter andre som lærte hvordan de skulle takle en vanlig forkjølelse. Og sist, men ikke minst, fra kollegene mine: spesialister av forskjellig slag og allmennpraktikere som ved hjelp av et enkelt regnestykke lærte pasientene sine å bekjempe sine smerter, uten straks å måtte gripe til avhengighetsskapende medikamenter.

Stranden trekker. Litt dykking etter skjell, eller kanskje en seiltur? En lang spasertur alene i solen, der hodet kan tømmes for tanker? Fristende, men jeg må bli sittende. Jeg har brukt uker på å forberede dette, og nå må det gjøres, alt på en gang. Jeg må få lettet den byrden jeg har lagt på meg selv: Å sette ord på disse tankene og følelsene. Det er vanskelig å finne de rette ordene, jeg skal skrive for fremmede som ikke engang har stilt de konkrete spørsmålene. Jeg tenker nok en gang på litteraturen jeg har gjennomgått. På de tusen gangene jeg allerede har forklart og utdypet det hele. På all den tiden jeg har brukt til å forbedre systemet og gjøre det vanntett. På Mariette og barna, som så ofte ble sittende igjen alene fordi jeg måtte jobbe enda mer.

På alle de uselvstendige menneskene som oppsøkte meg og

som jeg gjorde selvstendige, avhengige bare av seg selv og ikke av legen, slik det så ofte skjer. Jeg tenker på alle problemene som har dukket opp gjennom årene: ryggplager, magesmerter, langtkommet kreftsykdom. Jeg brukte det samme systemet på alle. Bare språket varierte fra pasient til pasient, tilpasset den enkeltes situasjon, erfaringer, liv og tilstand. Jeg ser for meg leddgiktpasientens fingre som raskt ble mindre hovne; leverkreften som minsket i størrelse; tilfellene av lumbago og ischias som bedret seg betydelig; leukemipasienten som fikk bedring i blodprøvene. Jeg husker de første gangene jeg som ung lege brukte min egen teori i kampen mot kreftsykdommer der eldre kolleger, spesialister og pasientene selv hadde gitt opp.

Alt dette passerer revy idet jeg nå skal til å bringe enkelheten i disse tankene ut til et ukjent publikum; min måte å bekjempe sykdom fra pasientens eget indre, med det han selv har av ressurser, hans psyke, hans natur. Ernæring, diett og medikamenter lar jeg ligge. Jeg tror på menneskeorganismens egne fantastiske ressurser, som er fullt i stand til å nedbryte, utestenge eller filtrere vekk skadelige stoffer, og som vil finne en utvei dersom den ikke blir hindret i det. Disse prosessene i seg selv har jeg uten videre tillit til – de har aldri skuffet meg. Det er kontrollmekanismene bak prosessene jeg er interessert i.

I denne boken skal jeg beskrive individets psykologiske grunnlag, selv om dette grunnlaget er unikt for hver enkelt av oss. Jeg skal fortelle hvordan hver og en, med dette konstante grunnlaget, har evnen til å prestere sitt beste.

Boken tar hovedsakelig for seg menneskets psyke fra en litt annen vinkel enn vi er vant til fra psykologien og psykiatrien. Men jeg må også beskrive den uttrykksmåten psyken bruker hos oss alle, det vil si muskel/skjelettapparatet.

Den beskrivelsen av psyken som jeg gir i denne boken, er av en nokså eksakt matematisk natur. Jeg har en tendens til å tenke matematisk – jeg er ingen filosof. Jeg tar ikke opp noen av de velkjente teoriene om hvordan mennesker kan bygge opp indre styrke, heller ikke religiøst baserte tanker om hvordan en skal leve for å bli lykkelig, eller synspunkter fra hinduisme, buddhisme, kristendom eller humanisme. Hvert individ kan fritt beholde sine egne overbevisninger. Det viktige for meg er å legge et grunnlag. Bare da er det mulig for mennesket å nå sine mål.

Jeg har bevisst snakket om menneskets fundament, enten målet er å bli sanger, toppidrettsutøver, synsk eller bussjåfør. Uten det frie valg vil menneskets optimale utvikling aldri være mulig. Fundamentet er utgangspunktet, akkurat som i byggefaget. Forstår vi menneskets psykologiske fundament, kan vi gå tilbake til det når det oppstår sprekker i livets løp. Kjenner vi fundamentet, kan vi reparere skader. Vi slipper å legge sparkel over sprekker og hull. Det forstår enhver bygningsarbeider, og det samme gjelder for mennesket.

For ti års tid siden begynte jeg forsiktig å analysere sammenhengen mellom sykdom og menneskets psykologiske fundament. Metoden er enkel – kanskje ingen fordel i disse tider. Enkle forhold blir ikke så lett akseptert som kompliserte teorier. Jo dyrere og mer komplisert en behandlingsform er, jo flere vil ha tillit til den. Metoden jeg skal presentere nå har gang på gang vist sin berettigelse i praksis. Ikke bare subjektivt, men også objektivt, gjennom klinisk-kjemiske prøver og ved røntgenundersøkelser. Alt jeg forteller deg er ikke bare bevist tusenvis av ganger, men du kan bevise det selv. Først inne i deg selv, og deretter i ditt forhold til andre.

Mitt håp er at du, etter å ha ha lest denne boken, vil si: ”Så enkelt!”. Akkurat som denne pasienten, som senere skrev:

Det er så enkelt Det går knapt an
Og nå da jeg har vist det Går det over min forstand Gud, alt jeg måtte miste
Ved ikke å vite det som jeg visste.